Romedal kapell: Hva er det gode liv?
Romedal kapell: Hva er det gode liv?

av Hans Kroglund [22.10.18 08:05]



Romedal Menighet hadde søndag 21.10 fått tak i foredragsholderen Einar Øverenget som snakket om "Hva er det gode liv"? Interessen for temaet var stort og drøye 50 personen tok turen til kapellet. Og det ble et interessant foredrag på en time, så kaffepause og spørsmål til slutt.

Einar Øverenget er 54 år, tre barns pappa, professor, filosof, forfatter, foredragsholder og samfunnsdebattant.

Han startet med å fortelle at vår kultur bygger på kristen/humanistisk tradisjon, men andre deler av verden kan ha andre verdisyn. Hele kvelden snakket han uten manus så dette var tema som han med engasjement snakket fritt om.

Opptatert 28.10.2018
Ilseng.net oppfordret Einar Kristian Steffenak til å skrive et referat fra kvelden. Det har vi fått og her er teksten

EN KVELD MED EN FILOSOF- PÅ ROMEDAL KAPELL

FOREDRAG VED EINAR ØVERENGET, FILOSOF, PROFESSOR OG FOFATTER OM FORUTSETNINGER FOR DET GODE LIV

Filosofer er artige skruer. De har svar på alt – og intet. De søker kunnskap, har gjort det siden tidenes morgen. En tradisjonell definisjon på begrepet filosofi er; kjærlighet til kunnskap. Filosofer har vi hatt til alle tider, på alle steder, hver enkelt av oss bruker mye tid på- bevisst og ubevisst – å filosofere i ordets vide mening. Vi lurer og spør og søker svar. I den vide mening er vel barn de fremste filosofer eller «filosofer» - de er jo umettelig i sine funderinger og spørsmål.
I en snevrere mening er filosofi et fag, et universitetsfag, et av de eldste. Et som i vår sivilisasjon – den vestlige – finner sine røtter hos de gamle grekere. De første virkelige, de som ikke bare søkte forklaringer via guder og mystikk, dukker opp for ca. 2800 år siden. I datidens Hellas, som ikke var et land, men en mengde poliser (bystater) hvor Athen og Sparta er de mest kjente. Athen var demokratisk orientert, Sparta et hardt militærdiktatur hvor gutter fra de var syv til tretti ble satt i militæret. Hvor kvinnenes oppgave var å være rugekasser, føde barn (les kanonføde), opposisjon farlig. Ikke ukjente «ideal» fra Stalins Sovjet eller Hitlers Tyskland. I slike stater er andre tanker ikke ønsker. I Athen var det mer åpent.
Den første i rekken av ikke-mytisk-religiøse tenkere var en mann med navn Thales. I følge ham var alle tings opphav vann. En naturlig-materiell forklaring, ikke en religiøs. Han innleder den gruppen av filosofer som kalles naturfilosofene, de som via fornuften (logos) og observasjoner trakk konklusjoner om verdens opphav og menneskets plass.
Rekken av grekere er lang, de mest kjente bærer navnene Sokrates, Platon og Aristoteles.
«Vår mann i Romedal» søndag den 21. oktober var Einar Øverenget. Filosof, forfatter, meget dyktig foredragsholder. En av disse herlige som ikke må holde fast i en power point, en haug bilder, lese fra et manuskript eller annet, bare (!) bruker seg selv, sin kunnskap, sin tale, ser tilhørerne i øynene, formidler med et språk tilpasset lyttere, med innlevelse og engasjement, ispedd humoristiske finter – i sum; en god gammeldags folkeopplyser, den selvstendige kunnskapsrike, som går i egen takt, ikke diktert av andre, slike man helst ikke lenger vil ha eksempelvis i skolen. (Jada, et personlig hjertesukk det siste)!
Hans tema; hva er det gode liv? Eller mer presist, hva er forutsetningene for det gode liv? Øverenget har lang og variert fartstid, en doktorgrad fra Boston USA i bunn, sakkyndig i saken mot Anders Behring Breivik, forfatterskap og professorat.
Hans blikk er bredt, foredraget var knyttet til det den kristne/humanistiske tradisjon, den gresk-europeiske ville andre kanskje si, noen ville antyde den vestlige. Hva vektla han?
Hans fokus er individet, at mennesket et autonomt – ikke uten verden og sosiale forhold rundt seg – men at vi selv må ta valg. Dette er det motsatte av retninger innenfor tenkning som med en fellesbetegnelse kalles determinisme – det som skjer er bestemt/forutbestemt enten av arv eller miljø. Livsløpene våre følger bestemte lover, vi tilhører en klasse, en kultur, noe kollektiv styrende større enn oss selv. Nei, sier Øverenget som vektlegger blant annet den greske filosofen Aristoteles (384-322 f.kr). Mennesket skiller seg fra planter og dyr, sier den gamle vismann. Mennesket kan tenke, ta beslutninger, vi kan være myndige i våre egne liv. Vi kan ikke eie andre, vi kan eie oss selv.
En senere filosof, Søren Kierkegaard (1813-55), fremholder at vi kan ta valg eller la være. Både handling og mangel på har konsekvenser. Men vi velger selv.
Øverenget bruker kristendommen som eksempel på valg. Gud sa vi kunne ta fra alle trærne, unntatt ett, kunnskapens tre. Vi ble gitt et valg.
Det gode liv trenger et godt samfunn. Et godt samfunn er et samfunn hvor man kan ha kontroll over eget liv. Gifte seg med den man vil, søke den kunnskap man vil, kunne tro, tenke og uttrykke seg fritt, kort og godt ha autonomi. Det gode liv i denne sammenhengen er friheten til med bakgrunn i egne verdier og preferanser å kunne velge. Men også å måtte ta konsekvensene av dem.
Øverenget kom også innpå det han så som utfordringer i dag. Tid til eksempel. Aldri har vi hatt så mye fritid, lange ferier, avspasering og hva det alt kalles. Likevel har vi ikke tid, eller vi har dårlig tid, og kjeder vi oss, slår vi i hjel tid. Kjede seg er jo en dødssynd i dagens Norge, hevdet Øverenget. Men vi trenger nettopp å kjede oss. Det gir tid til refleksjon. Det gir motstand. Det fordrer at vi ikke bare lar oss underholde til døde. Med moderne mobiltelefoner kan det alltid fylles på. Og sosiale medier, sa han, er først og fremst medier, der man ikke holder hverandre i hendene, ser hverandre i øynene, har fysisk kontakt, men er låst til en skjerm. Det blir kontakt, ja, men ikke nær kontakt, men en kontakt bak og via en skjerm og resultatet kan bli mer ensomhet og mindre sosial kontakt av nær menneskelig art.
Religion opptar Einar Øverenget, han kaller seg kristen. Men han minner oss på noe vi lett glemmer, men som er noe nær et absolutt: Forutsetning for religion, dvs. friheten til å tro, er et sekulært samfunn. Intet samfunn har fikset forholdet til religion bedre enn USA hevdet han, der er skillet stat og kirke helt. Religiøst styrte samfunn, gir ikke religiøst frie samfunn, skulle man tvile, ta en titt på Iran eller Midtøstens mange land, hvor nå snart den siste kristne er borte, i kristendommens fødested. Det skrives det lite om.
Og noe av årsaken pekte Øverenget på. Norske journalister står politisk kraftig til venstre. Hadde norske journalister fått bestemme, ville SV og Rødt fått 40 mandater, fire ganger det folket stemmer. Frp ville ikke ha fått et eneste. Selvsagt påvirker det hva som blir satt på trykk, vinklingen og hva som ikke trykkes, eller puttes langt ned.
Det fører til Øverengets store engasjement for ytringsfrihet, som er under press. Vi husker kanskje tilbake til 1989, da boken Satinske Vers ble utgitt. Prestestyret utstedte en Fatwa, en drapsordre på forfatteren Salman Rushdie og de som publiserte hans bok. Da muslimer protesterte i Oslo og ropte slagord mot ytringsfriheten og straff av absolutt art til dem som sa noe kritisk om profeten, gikk biskop Bue i Stavanger ut og bad om at boken (romanen!) ikke måtte publiseres. Fire år etter ble William Nygaard forsøkt drept. Det ble ikke bedre under karikaturstriden i 2005/2006 – en studie i kneling for terror fra regjering, kirke, medier, alltid bekymrede professorer på Blindern med omland - og noen få unntak. På spørsmål om Sataniske Vers i dag ville blitt utgitt, svarte Øverenget nei. En trøst får det være at de få journalister og redaktører som stod for den friheten som er selve blodet i demokratiet, ytringsfriheten, Flemming Rose (Jyllandsposten), Vebjørn Selbekk og Odd Isungset har fått Fritt Ords hederspris. Også fra annet hold er ytringsfriheten truet, det å nekte folk en plattform er blitt en mare på amerikanske og britiske universitet, ledet av nymarxister.
Og så; langt mer kunne sies. Einar Øverenget er en ambassadør for å formidle forutsetningene til det gode liv. Primært tok han samfunnsperspektiv de minuttene han her hadde til rådighet. De verdiene han fremholdt, er verdier vi finner særlig i vår del av verden. Er de bare gode? Nei. Men om vi ser gjennom århundrer, så ser vi hvor mennesker gjerne vil reise, hvordan de «stemmer med føttene». De drar til Europa, særlig Vest-Europa, til USA og Canada, til Australia, New Zealand, de land vi lett generelt kan kalle Vesten. De flyktet fra kommunistdiktaturene i millioner, fra brune fascistiske, fra korrupte. De dro ikke, eller drar ikke til Sovjet eller Kina, eller Nazi-Tyskland eller Francos Spania eller Cuba eller Venezuela. De drar til oss. For den sivilisasjon vi tilhører, den vestlig demokratiske, den som finner sin støtte hos sosialdemokrater, liberale og verdikonservative, er den minst dårlige.
Dette er noe jeg filosoferte over etter å ha gleden av å høre på Einar Øverenget. Min takk går til ham. Men også til dem som arrangerte denne kvelden i Romedal kapell søndag 21. oktober. Og min takk går til det gode samfunn som gir meg det gode liv det er å kunne lytte fritt og tenke fritt på et fritt sted om dette fascinerende, utfordrende, motsetningsfylte, gledelige, gode og tidvis mindre gode vi kaller livet. Hvor hver og en av oss er en øy, men ikke en øy alene, en enhet i seg selv, men også del av noe mer.
P.S. Jeg «ofret» selv halve kampen mellom Stabekk og mitt kjære Brann. Jeg angrer ikke. Dessuten vant Brann. Det finnes rettferdighet på jorden! D.S


Kaffepause
Det har vært endel frasigelser av verv i menighetsrådet som nå består av fire personer. De hadde laget istand et flott kaffebord.


Spørsmål.
Først ute var Einar Kristian Steffenak, neste Gunnar Kjeverud og Johannes Strømstad. Sogneprest Vemund Koren ledet kvelden og stilte også spørsmål.

Oppsummering
Etter 2,5 t så ble kvelden rundet av. Einar har skrevet 10-12 bøker, ikke alle er like ferske, men like aktuelle. Han var ikke sikker på om de var å få kjøpt, men foreslo heller biblioteket eller bare søke på nettet, der finnes det svar i dag.

Tusen takk til Romedal Menighet for en flott kveld.